Sheila Barth Sahl

Legg igjen en kommentar

Jeg lærte sjakk på et kveldskurs på skolen da jeg var åtte år. Det fenget unmiddelbart, jeg vant nybegynnerturneringen og fikk en pokal som instruktøren hadde tatt med seg fra sin egen samling. Jeg stod for inngraveringen selv. Jeg begynte i Moss Schaklubb på vårparten. Ludvig Czilling og Erik Lind Pedersen var to av flere som tok godt imot meg og de terpet mye sluttspill fra bronse-, sølv- og gullspringeren. Andre medlemmer i klubben satt pris på meg som de alle kunne slå. De viste ingen nåde og jeg kom hjem med null poeng fra klubbmesterskapet den våren. I høstturneringen fikk jeg et halvt poeng etter at jeg ble satt patt.

Etter det man kan kalle en noe treg start resultatmessig i klubben, begynte jeg å dra rundt på Grand Prix-turneringer og fra jeg var ti-elleve år begynte jeg å spille mye. Det første jeg gjorde når Norsk Sjakkblad kom i posten med en ny terminliste, var å streke under alle turneringene jeg ville spille og henge planen opp på veggen på kjøkkenet. Så ble det lettere for faren min å vite når han skulle kjøre meg hvor!

Jeg begynte tidlig å undervise barn i Moss og etterhvert i andre klubber og da jeg drev Sheilas Sjakkskole hadde jeg over hundre elever i uka. Det å se min glede over spillet gjenspeilet i barnas iver gir meg mye. Jeg håper jeg en gang i fremtiden igjen har tid til å undervise.

Med selve spillet liker jeg oppgaveløsningen og det at man både kan og bør bruke så mange sider av seg selv for å vinne partier. Hvis det går galt, er det kun én å skylde på. Hvis man tør og orker å være ærlig med seg selv omkring hvorfor man taper eller gjentar dårlige mønstre, så er det en utmerket måte å oppnå selvinnsikt på. Jeg liker kicket jeg får under en intenst konkurransesituasjon. Da vi tidligere spilte med klokker som laget tikkelyder, var noen av mine sterkeste øyeblikk trekk der jeg var så konsentrert at alt rundt meg forsvant. Dette merket jeg først når tikkelyden kom tilbake.

Når jeg har fått mine tre barn, har jeg i et par år stagnert og gått ned i rating når rusten har samlet seg. Nå er jeg aktiv igjen. Jeg har de siste årene jobbet med mine svakheter og jeg setter meg stadig nye mål. Det er veldig tilfredsstillende å se at det fortsatt går fremover. Men, jeg hadde ikke spilt sjakk i 30 år hvis det ikke ga meg mye sosialt. Jeg har fått sjansen til å delta på en mengde turneringer mange steder i verden. Noen særere enn andre. Jeg har møtt mange av mine beste venner på sjakkturer. Noe av det flotteste med sjakken er at vi konkurrerer på tvers av grenser som alder, kjønn, nasjonalitet og fysiske forutsetninger som separerer oss på mange andre områder i livet.

Mine tre største øyeblikk:
1. Første gang jeg ble norgesmester for jenter.
Jeg husker både turen med de hyggelige lagvenninnene fra Moss og følelsen av å vinne noe! Vi Mossespillerne feiret med å drikke brus fra pokalen!
2. Da jeg ble norgesmester for kadett (til og med 16 år), for både gutter og jenter.
Noe som til tider brukes mot jenter og kvinner som spiller sjakk er at vi får ufortjent spesialbehandling. Det å være med på å vise at kjønn ikke trenger å spille noen rolle var stort.
3. Landsturneringen i Hamar i 2007 der jeg ledet Mesterklassen helt til jeg tapte åttende runde. Jeg vant et nervepirrende parti i niende runde og mistet en billett til neste års Elite-klasse med ett fattig kvalitetspoeng.